Jeg var 19 år, rekrutt på Madlaleiren i Marinen. Jeg hadde trent for å bli marinejeger i flere år og nå var tiden kommet. Bare noen dager før opptaket begynte, var jeg ute en kveld og trente i det 6 meter høye netthinderet. Bård først, og så jeg. I det jeg hadde kommet over hinderet og skulle skifte grep for å fire meg ned, skjedde det. Festet til tauet jeg hang i, røk! Jeg falt de seks meterne, og traff bakken med et brak. Ryggen brakk på to steder. Jeg kunne ikke røre beina og hadde redusert følelse. Jeg ble fraktet til sykehuset i Stavanger i all hast.

Legene tvilte på at jeg ville bli bra igjen, selv med en operasjon. Men de ville allikevel gi meg en mulighet. Etter 3 timer på operasjonsbordet kunne imidlertid legene konstatere at operasjonen var så vellykket som overhodet mulig. Legene mente at jeg kunne bli så frisk at jeg ikke trengte daglig hjelp av andre.

I tiden etter lå jeg mange uker på sykehuset. Fremtiden min var usikker, ville jeg noen gang kunne seile igjen? Og hvordan var mulighetene for dykking, klatring, fallskjermhopping og alt hva jeg hadde lyst til å gjøre? Og hva med marinejeger, politi, jordomseiling, kjæreste og alle mine ungdoms drømmer?

Mens jeg lå i sykesengen så jeg løvet visne og falle lett mot bakken. Trærne som stod utenfor sykehusvinduet minnet meg på at verden utenfor gikk videre, mens jeg som 19-åring lå igjen i sykesengen med en klokke som stod stille.

Det var da jeg bestemte meg for å leve ut alle mine drømmer dersom jeg var så heldig å få "livet" tilbake!

"Et liv, en gang - grip dagen"

Morten